Det som renner ut i uoppmerksomme øyeblikk
Textile collage, 2020
Jeg tenker at der hvor det røde er utenpå meg som en rustning, og det gule er rundt meg som en sinnsstemning, er det blå inni meg. Det renner ut gjennom munnen, øynene og ørene i uoppmerksomme øyeblikk.
Her er blå skjorter, bluser, kjoler og bukser sprettet opp i sømmene og delene er montert sammen flatt, som de er, slik at de danner en todimensjonal flate.
Begrensningen tar utgangspunkt i formene som allerede er definert, av klærnes mønsterdeler, og dermed av noen andre enn meg. Jeg tar det som finnes fra før og går ut fra disse forutsetningene når jeg lager en ny sammensetning. Det er en måte å frifinne seg selv fra en total kontroll. Jeg kan ikke bestemme alt. Jeg ønsker heller ikke å bestemme alt. Noe er forutbestemt, på samme måte som mange deler av livet er forutbestemt. Når og hvor og hos hvem vi kommer ut av denne verden, og i hvilken form, og med hvilket arvemateriale, det er ikke opp til oss å velge. Det vi kan velge, er hva vi gjør videre med det vi har fått utdelt, av en eller annen kosmisk entitet av vibrasjoner.
Når jeg jobber med fargen blå, er det i fenomenologisk forstand - det å gå inn i de kvalitative aspektene ved min erfaring med fargen. Hva den gjør med meg når jeg ser den og fordyper meg i den på et helt fysisk plan - lager et stort blått tekstil og pakker meg inn i det. Hva er det blå for meg? Det blå er en melankoli som jeg ikke slipper unna. Det reflekterende Det stille. Jeg undersøker hvordan jeg kan lage noe som er slik jeg er - ikke noe som streber etter å være noe jeg tenker jeg burde være.
Vissheten om forgjengeligheten ved det hele - ved meg, ved oss, ved barnet ved brystet, ved en hviskende stemme, ved et siste utpust. Ingen ting skal vare evig, men likevel varer alt for alltid. Ingen ting er forutsigbart, sett bort fra dette ene ubestridelige faktum, at alt skal skifte form, fra noe til noe annet. Alt går over. Alt skal dø, bli til støv, gjenoppstå og igjen åpenbares som noe nytt. Og ingen ting kan skilles fra alt det andre. Som bølgene i havet lever vi våre liv - vi oppstår, reiser, brytes mot en steinete strand og går tilbake til å bli en del av helheten. Det er dette alt dreier seg om.